Fjøskatta

Jeg vil påstå at alle fjøs trenger ei skikkelig fjøskatt! Vi er så heldige at vi har to. Vi henta de i Skaun (finndottænno) i fjor høst før Toril flytta fra Torndheim. De var ikke akkurat født på en gård, så vi var litt skeptiske.. og det var de nok selv også de to "godt-å-blanda" kattene, men når de først var vante så vil de nesten ikke være noen andre steder enn i fjøset (selv om det nok er godt å komme inn å ligge foran ovnen om kveldene;) )

De har ihvertfall blitt godt kjente med dyra oppi der..:

Ingen dyr ble skadd som følge av dette opptaket.

Her er Loke i et mer staselig øyeblikk:

Historien om lille Juli

En morgen i midten av februar hadde Terje og jeg fjøsfri, så når det kom en telefon fra fjøset litt over 7 om morgenen skjønte vi at noe hadde hendt. Terje gikk med en gang, jeg venta litt for jeg mistenkte at jeg ikke hadde noe der å gjøre enda, noe jeg hadde rett i. Det var ei kvige som kalva, ca ei uke for tidlig. Dette er jo ganske vanlig, så det var ikke det.. men når de kom i fjøset om morgenen sprang det en bittebitteliten skapning bortover gulvet, mens kviga fremdeles lå og pressa. Kviga fikk altså tvillinger. Dette er svært sjelden, og pappa sier han aldri har opplevd det her på Grøtmo før. Den andre kalven som kom var en stor oksekalv, som var død i magen, og derfor trengte mye hjelp for å komme ut. Den første kalven, som sprang bortover gulvet, det var lille Juli :



Jeg trodde aldri i verden at hun kom til å overleve, så liten var hun! Men hun har vært så livskraftig, spretten og glad at tvilen fort gikk over! For å sammenligne var hun kanskje litt mer enn halvparten så stor som en normal nyfødt kalv. Dette er nok fordi hennes bror tok meste av næringa inni magen. Hvis det kommer tvillinger, og det er ett av hvert kjønn er det vanlig at det er kukalven som har størst sjanse for å overleve, er noe med instinktet. Bildene er fra når Juli (når mor heter Juni, ble det selvfølgelig Juli) bytta til egen binge, så da fikk hu springe litt rundt :-)

Her er hu sammen med den ene kattungen vår, Balder. Hu sto i egen binge helt til idag, for at hun skal få vokse seg litt til. Hu hadde også varmelampe en god stund, for å holde henne god og varm i den kalde februaren. Idag flytta vi henne sammen med to andre som er en del flere uker yngre enn henne, hu er fremdeles mye mindre enn de men hu kjemper seg frem og får i seg masse godt høy, melk og kraftfor! :-) Bildene nedenfor er tatt for noen minutter siden :-)

Jeg er veldig glad i vinteren jeg altså, men den der mellomperioden mellom vinter og vår, bedre kjent som sørpe-regn perioden er ikke fullt så stas. Kan det ikke bare bli bart sånn over natta ? :-)
Kyrne savner sommer og grønnt gress de og!

skjer'a?

Halla, jeg heter Astrid og her sitter jeg i bingen min. Jeg har egen binge fordi jeg har litt vondt i foten min: sykemelding "fjøs-style". Egen binge kan være rimelig digg, for da har jeg all maten for meg selv, men kan bli litt tamt i lengden for jeg har ingen å henge med.. Så da sitter jeg no her.. ;-)

Kyr må til frisøren de også!

Jeg vet Tove Anita (frisøren min..) gremmes bare ved tanken på at jeg skal ta i ei saks, så jeg holder meg til klippemaskin! Men den har jeg rimelig sveisen på! :-)

Før:













Det er veldig viktig å få bort all skiten, er ikke noe særlig at denne gror inni hårene.. Kvigene og kyrne kan være ganske så skeptiske før i begynner klippinga, spesielt på den derre duringa fra maskina. Men når vi først er i gang med klippinga da er det bare kos! De vrir seg og snur seg etter klippemaskina akkurat som ei katt! Godt ja! :-)

Etter:

Se så fin jeg ble!!

Som bonde er det ikke alle dagene som er like gode. Søndag var en av disse mindre gode dagene. Vi hadde merka oss ei kvige som det virka som hadde tenkt å kalve iløpet av dagen. Hu hadde termin dagen etter, så vi fant ut det var best å sette henne for seg selv i en sykebinge. Timene gikk og vi sjekka etter hvordan hun hadde det flere ganger, men ingen forandring. Når vi begynte kveldsstellet så vi at hun hadde blitt mer urolig. La seg og reiste seg flere ganger, slima bak og ville ikke spise. Vi ble ferdige med fjøsstellet etter noen timer, men det var ingen stor forandring, og ingen stor åpning. Vi gikk annahver til fjøset for å se til henne hver time hele kvelden, og det ble litt nærmere fødsel for hver gang men det gikk veldig sakte. Når klokka hadde blitt halv elleve sjekka pappa hvordan kalven lå, å merka seg at hodet kom først. Vanligvis skal kalven strekke ut frambena først når den kommer ut. Da ble det klart at kviga måtte ha mye hjelp for å få ut kalven, åpningen hadde enda ikke hadde blitt mye større.
Vi ringte min onkel for å få mer muskelkraft til å trekke, det kan bli veldig tungt. Vi gjorde klart det vi trengte for trekkinga, og onkel fikk til å feste reimer i framfotene. For at det skulle bli litt lettere å få ut kalven når han ligger i den stillingen var det viktig at kviga sto på fotene hele tiden. Terje og jeg gjorde alt vi kunne for å holde henne oppe mens pappa og onkel trekte kalven ut. Vi holdt på lenge, det virket ihvertfall sånn, og kua hadde smerter og store vanskeligheter med å holde seg oppe. Hun falt også en gang, når vi ikke klarte å holde henne. Kvige ble mer og mer sliten, og det ble vi også, men med en siste krampetrekning og hu pressa alt hu hadde så kom kalven endelig ut! Det var en stor sort og hvitoksekalv som lå på gulvet ved kviga. Helt livløs. Vi prøvde med kaldvann og hjertemassasje, men det var intet liv å redde. Kviga sto der skjelven og sliten. Hu prøvde å røre ved kalven, men skjønte like fort som oss at det ikke var mye vits. Idet pappa bar kalven ut snudde hun seg og la seg rett ned, helt utmattet. Vi ga henne bøtter med vann, godt gress og kraftfor. Nå, to dager etter har hun kommet seg mye og det går bra med henne.