Som bonde er det ikke alle dagene som er like gode. Søndag var en av disse mindre gode dagene. Vi hadde merka oss ei kvige som det virka som hadde tenkt å kalve iløpet av dagen. Hu hadde termin dagen etter, så vi fant ut det var best å sette henne for seg selv i en sykebinge. Timene gikk og vi sjekka etter hvordan hun hadde det flere ganger, men ingen forandring. Når vi begynte kveldsstellet så vi at hun hadde blitt mer urolig. La seg og reiste seg flere ganger, slima bak og ville ikke spise. Vi ble ferdige med fjøsstellet etter noen timer, men det var ingen stor forandring, og ingen stor åpning. Vi gikk annahver til fjøset for å se til henne hver time hele kvelden, og det ble litt nærmere fødsel for hver gang men det gikk veldig sakte. Når klokka hadde blitt halv elleve sjekka pappa hvordan kalven lå, å merka seg at hodet kom først. Vanligvis skal kalven strekke ut frambena først når den kommer ut. Da ble det klart at kviga måtte ha mye hjelp for å få ut kalven, åpningen hadde enda ikke hadde blitt mye større.
Vi ringte min onkel for å få mer muskelkraft til å trekke, det kan bli veldig tungt. Vi gjorde klart det vi trengte for trekkinga, og onkel fikk til å feste reimer i framfotene. For at det skulle bli litt lettere å få ut kalven når han ligger i den stillingen var det viktig at kviga sto på fotene hele tiden. Terje og jeg gjorde alt vi kunne for å holde henne oppe mens pappa og onkel trekte kalven ut. Vi holdt på lenge, det virket ihvertfall sånn, og kua hadde smerter og store vanskeligheter med å holde seg oppe. Hun falt også en gang, når vi ikke klarte å holde henne. Kvige ble mer og mer sliten, og det ble vi også, men med en siste krampetrekning og hu pressa alt hu hadde så kom kalven endelig ut! Det var en stor sort og hvitoksekalv som lå på gulvet ved kviga. Helt livløs. Vi prøvde med kaldvann og hjertemassasje, men det var intet liv å redde. Kviga sto der skjelven og sliten. Hu prøvde å røre ved kalven, men skjønte like fort som oss at det ikke var mye vits. Idet pappa bar kalven ut snudde hun seg og la seg rett ned, helt utmattet. Vi ga henne bøtter med vann, godt gress og kraftfor. Nå, to dager etter har hun kommet seg mye og det går bra med henne.